Det begynte med Napoleonskrigene

«Det er få som vet hvilken stor rolle Magasinleiren har spilt i Norges historie, så det er kjempefint at dere kommer og snakker med meg nå», sier Knut Falla og byr på pulverkaffe og en prat om den spennende historien bak boligprosjektet Magasinparken i lunsjpausen sin.

 

Knut Falla er leder i Ski historielag, og vi møter ham inne på kontoret i det gamle huset der historielaget holder til, en kort spasertur fra togstasjonen. Han er en engasjert og mer enn en anelse patriotisk historieformidler, men så er det også spennende ting han har å fortelle. For eksempel at Magasinleiren var av betydelig militær strategisk viktighet fra de siste årene på 1800-tallet til unionsoppløsningen i 1905 og utover i det nye århundret.

«Historien om Magasinparken begynner faktisk helt tilbake på begynnelsen av 1800-tallet med Danmark-Norges involvering i Napoleonskrigene og hvorfor Norges egentlige grunnlovsdag ikke er 17. mai 1814, men 4. november det samme året», forteller Falla med et smil. «Dette er en del av Norges-historien som nok ikke er så kjent for mange, men som like fullt er en viktig brikke i puslespillet som har ledet oss frem til dit vi er i dag.»

For alle som trenger å friske opp kunnskapen om Napoleonskrigene, Kieltraktaten og Mossekonvensjonen for to hundre år siden, kan det være nyttig med en liten historieleksjon. Kort fortalt var Norge på den tiden et lite og for det meste unyttig land, som stort sett var for en europeisk utmark å regne. Vi hadde blitt styrt med tidvis hard hånd av danskene i nesten fire hundre år, og det var på grunn av danskene at vi ble «ofret» i en storpolitisk hestehandel.

Det engelske flåteranet

I 1807 ranet engelskmennene med seg den dansk-norske orlogsflåten i et spektakulært angrep på København. Engelskmennene var redde for at franskmennene skulle ta den dansk-norske flåten, siden de hadde tapt mesteparten av sin egen i sjøslaget ved Trafalgar i 1805. De gjorde derfor det som i moderne krigføring blir kalt «pre-emptive strike», altså å slå til før det foreligger en konkret trussel. Dette falt naturligvis ikke i god jord hos verken franskmenn eller dansker, og slik ble Norge indirekte med på den tapende siden i Napoleonskrigene.

For å gjøre en lang historie kort tapte Napoleon krigene som ble oppkalt etter ham, etter det mislykkede felttoget i Russland i 1812, og da den omstridte Kieltraktaten, som innebar at Danmark måtte avstå Norge til Sverige og Kong Karl XIII, ble undertegnet i januar 1814, var det definitivt slutt.

17. mai er 4. november

I denne situasjonen oppsto et maktvakuum, der Norge til svenskenes store irritasjon hevdet sin rett som en suveren stat. På vinteren 1814 innkalte derfor Norge til et såkalt stormannsmøte på Eidsvoll, der man 17. mai 1814 signerte en ny grunnlov for Norge som et udelelig kongerike og valgte den danske prinsen og kommende tronarvingen Christian Frederik til konge. Men Norge fikk ikke støtte som suveren stat fra stormaktene i Europa. Gjennom Kieltraktaten hadde nemlig de fleste bekreftet svenskenes krav for å delta i krigen mot Napoleon og Danmark-Norge: at Norge skulle til Sverige som «krigsbytte».

«For svenskene var jo dette en enorm provokasjon, og reaksjonene lot ikke vente på seg. Med den svenske tronarvingen Carl Johan i spissen marsjerte cirka 30 000 svenske soldater inn i Østfold og mot den norske forsvarslinjen, Glommalinjen, som var godt befestet fra Fredrikstad til Kongsvinger og opp mot Elverum. Det oppsto krigshandlinger flere steder med tap på begge sider, men én tabbe skulle vise seg å bli skjebnesvanger for nordmennene», sier Falla. «For at det skulle gjøre bedre nytte for seg mot svenske tropper, flyttet man nemlig flankeartilleriet for festningen i Fredrikstad, som sto på øya Isegran, oppover i Glommalinjen. Svenskene fant denne åpningen fra Isegran og kunne dermed skyte med artilleri inn i festningen. For å hindre unødig tap av menneskeliv og nedbrenning av det vi i dag kjenner som gamlebyen i Fredrikstad, overga kommandanten festningen til svenskene. Svenskene fikk dermed kontroll over artilleriressursene som var igjen i festningen, pluss åpning inn på baksiden av Glommalinjen. Veien var dermed fri for de svenske styrkene til å innta Kristiania.»

Falla trekker pusten, og vi benytter anledningen til å bytte bly i trykkblyanten.

«Resultatet etter at svenskene så ettertrykkelig hadde demonstrert sin militære overlegenhet, var at Christian Frederik abdiserte i den såkalte Mossekonvensjonen. Den 4. november undertegnet så den norske regjeringen en lett revisjon av Grunnloven de hadde ført i pennen i mai samme år, og Norge var med det en egen stat under svenskekongen», forteller Falla. «Derfor er det egentlig 4. november som er vår grunnlovsdag, men det er jo ingen som vil gå i tog i november. Derfor tror jeg det er fornuftig at vi er blitt enige om at det er 17. mai og bjørkeris som er vår nasjonaldag, i stedet for at vi vasser rundt i bekmørke og sludd», ler han.

Angrepet på Fredriksten festning viste én ting med all tydelighet: Glommalinjen var sårbar fordi man ikke egentlig hadde noen god måte å distribuere forsyninger på fra Fredrikstad til fortene som lå langs elven.

«Svenskene husket bare så altfor godt hvordan Russland i 1808 tok halve Sverige, det vil si dagens Finland, som den gang var svensk, og var redde for at det skulle skje igjen. Derfor innså de at de måtte styrke Glommalinjen som en siste skanse mot en eventuell invasjon, og moderniserte og bygget ut festnings- og forsvarsverker på vestsiden langs hele linjen mot Sverige. Carl Johan, tidligere general hos Napoleon, hadde også et annet motiv for å styrke forsvaret mot øst. Han var nemlig ikke særlig populær blant adelen og fryktet at han kanskje måtte flykte til Norge når faren hans døde og det ble tronskifte.»

En ny tid

Heldigvis for Carl Johan og Norge kom aldri de fryktede russerne, og han ble heller aldri tvunget til å flykte. Tvert imot ble han konge av Sverige og Norge i 1818 og regjerte i 26 år til sin død i 1844.

«I siste halvdel av 1800-tallet opplevde Norge, som de fleste europeiske land, en gryende industriell revolusjon, og det er når jernbanen gjør sitt inntog i Østfold fra Kristiania via Ski i 1880-årene, at ting virkelig begynner å skje i Ski», forteller Falla. «Før jernbanen var Ski – unnskyld uttrykket – en grøft, et stykke jordbruksland i Kraakstad herred.»

Utfordringene det norske Stortinget og regjeringen hadde i «samarbeidet» med svenskene, ble vanskeligere utover slutten av 1800-tallet, noe som etter hvert satte fart i militærmoderniseringen her i landet.

«Med jernbanen endret alt seg, ikke minst militært. Med utgangspunkt fra Ski knyttes direkte kontakt vestover til Fredrikstad, sydover til Glommalinjen, østover til Askim og Sverige og nordover til Kristiania og etter hvert Elverum. Ski går dermed fra å være en grøft til et knutepunkt i løpet av få år. Vi kan bare spekulere, men kanskje var plasseringen av et magasinsenter i Ski for artilleri og mannskaper for å forsyne Glommalinjen med jernbanen planlagt av forsvarspolitikerne på Stortinget allerede før jernbaneutbyggingen Ski–Østfold? Sikkert er det i alle fall at Stortinget kjøpte deler av Monsrud gård til jernbanestasjon i 1870-årene og senere resten, der de etablerte Magasinleieren som artilleridepot for Glommalinjen.»

Magasinleiren blir til

De første bygningene var på plass i Magasinleiren allerede på slutten av 1890-årene, og en av disse, en stor flott tømmerbygning, brant ned for kun noen år tilbake, trolig som et resultat av noen rakkerungers lek med fyrstikker. Mellom 1903 og 1905 så tre store magasinbygninger i jern, valset og banket ut av Kværner Brug i Kristiania, dagens lys i Magasinleieren. Signaturen fra Kværner kan fortsatt sees i takkonstruksjonen.

«Det sies at ideen med at bygningene skulle være i jern, var noe man hadde fått fra Frankrike, der det fortsatt står en tilsvarende bygning på grensen til Tyskland. Hensikten med at bygningene var oppført i jern, var at de ikke kunne antennes av fiendtlige stridspatruljer», sier Falla.

Magasinleiren var lenge en av de viktigste militærleirene på Sør-Østlandet og inneholdt på det meste 63 bygninger, som huset alt fra verksteder og våpendepoter til mannskaper og vogner. Leiren ble delt i tre med henholdsvis Magasinleiren i midten, Monsrud leir i syd og Nordre i nord. Du kan ennå finne rester av de originale bygningene i området, men Magasinleiren er den eneste som gjenstår i sin noenlunde opprinnelige form.

«En av de første bygningene som ble reist, var et trehus i flere etasjer som ble brukt som magasin, og som sto mellom de to magasinbygningene av jern», forteller Falla, «men den brant dessverre ned for noen få år siden.»

Magasinleiren og Ski vokste i takt med fremveksten av jernbanen og industrialiseringen av byene langs Glomma og ble stadig viktigere i årene fra århundreskiftet. 

Krig og motstand

Magasinleiren var et militært knutepunkt første halvdel av 1900-tallet frem til andre verdenskrig, og det var ikke til å unngå at tyskerne raskt kastet sine øyne på dette strategisk viktige stedet i aprildagene i 1940.

«Det er jo helt tragisk når du tenker på det i ettertid, men situasjonen var den at i mellomkrigsårene innrettet man det norske forsvaret også mot det man kalte ‘indre fiender’», Falla ler oppgitt, «de var nervøse for væpnet revolusjon etter mønster fra Russland, og vurderte våpendepotet i Magasinleiren, som inneholdt både håndvåpen og artilleri, som så usikkert, at de fjernet sluttstykker og tennfjærer, som de så oppbevarte på Oscarsborg. Det er vel ingen overdrivelse å si at de angret bittert på dette i aprildagene i 1940. Riktignok var en artilleribataljon på vakt ved Glommalinjen og utførte krigshandlinger, blant annet ved Fossum bru, men det er en annen historie. Tyskerne tok i alle fall Magasinleiren så å si uten å løsne et skudd og brukte den som opptreningsleir gjennom hele krigen. Det var mellom fem hundre og to tusen tyske soldater stasjonert her, i tillegg til en del russiske krigsfanger», forteller Falla. «De reiste flere bygninger, og Magasinleiren omfattet også området der Finstad skole ligger i dag. Som en liten kuriositet kan jeg jo nevne at den haugen som ligger i skoleområdet, skjuler en bunkers som tyskerne i sin tid bygget.»

Under krigen hadde Ski en relativt aktiv motstandsbevegelse og hadde blant annet droppsone for forsyninger til Milorg i skogen cirka 6 km unna Magasinleiren. Tyskerne ante nok hva som foregikk, de kunne høre flyene nattestid, men det kom ikke til trefninger og overgrep som følge av dette. Falla mener dette skyldes at soldatene som var her de siste tre årene av krigen, for det meste var unge soldater som så på tjenesten som «vaktoppdrag». De hadde minimalt med trening og erfaring med strid i ulendt terreng, som skogsområdene våre. Det var unge menn som aller helst ville hjem, de hadde kanskje lovet mor og far hjemme i Tyskland å komme helskinnet hjem. De ville i alle fall ikke begi seg inn i ulendt terreng nattestid så vel som på dagtid inne i skogen, der det kunne vente en kule bak enhver trestamme.

Fra militærleir til boliger

Da krigen var over, tok nordmennene tilbake Magasinleiren fra tyskerne på fredelig vis. Det eneste som visstnok førte til konflikt, var en lastebil full av sprit, som tyskerne ville ha med seg, noe nordmennene nektet. Magasinleiren mistet mye av sin strategiske viktighet i etterkrigsårene, siden fly og raketter gjorde Glommalinjen mindre viktig som forsvarsverk mot øst. Magasinleiren ble fortsatt brukt av Forsvaret til sitt opprinnelige formål som depot for våpen og utstyr, og etter hvert som trenings- og repetisjonsleir.

Etter hvert som det tjuende århundret gikk mot sin slutt, ble også Magasinleiren faset ut i Forsvaret, og en del av bygningene ble fredet i 2004. Deretter fulgte noen år hvor ulike interesser forsøkte å benytte leiren til forskjellige formål. Det var ikke før i 2010, da Solon kjøpte eiendommen, at Magasinleiren fikk en eier med perspektiv og økonomisk evne til å omskape området til en ny og levende bydel.